Å leve med mange kriser: helse, natur, klima, økonomi – eller rett og slett systemisk uholdbarhet?

Siden 1950-tallet har den globale befolkningen blitt mer enn tredoblet til nesten 8 milliarder, og den økonomiske produksjonen er tolvdoblet. Den massive veksten har blitt hjulpet frem av en enorm økning i bruken av naturressurser slik som landområder, vann, tømmer og andre materialer, blant annet mineraler og energiressurser. Denne enorme akselerasjonen har løftet hundrevis av millioner ut av fattigdom, men har virket negativt inn på økosystemer og forårsaket klimaendring. Globalt er 75 % av landmiljøet og 40 % av havmiljøet alvorlig endret. Fortsatt forbrenning av fossile brennstoffer, endret bruk av landområder og avskoging slipper ut drivhusgasser i atmosfæren, noe som fører til klimaendring.

I dag forbinder globalisering, spesielt gjennom økt digitalisering, nesten alle deler av planeten gjennom en serie av veletablerte handelsruter som sikrer levering av råmaterialer, deler eller ferdige produkter til globale forbrukere i et globalt marked. Det antas at etterspørselen etter materielle ressurser kommer til å doble seg innen 2060, og vi forbruker allerede ressurser som om vi hadde tre jordkloder. Dessuten er vi for øyeblikket ute av stand til å forhindre at store mengder avfall ender opp i miljøet, og den årlige avfallsgenereringen forventes å øke med 70 % innen 2050. Karbonnøytralitetsmål eller data- og telekommunikasjonsutrustning kan legge ytterligere press på allerede høyt etterspurte mineraler og sjeldne jordarter.

Covid-19: en kort pause fra globale markeder?

Covid-19 og nedstengingstiltak har til en viss grad påvirket forbruks- og produksjonsmønstre. For visse sektorer, slik som turisme og reiseliv, har dette fått direkte følger, og mange leverandørkjeder er også rammet. Stenging av produksjonsanlegg i Kina og andre eksporterende land i de første månedene av nedstengningen førte til forsinkelser i leveringen av noen produkter, slik skipet som blokkerte Suezkanalen i dagevis, skapte mangler og forsinkelser i europeiske markeder. Men Covid-19 medførte ikke bare avbrudd i de globale leverandørkjedene – det reduserte også etterspørselen.

Pandemien avslørte hvor nært forbundet og avhengige av hverandre økonomiene og samfunnene våre er. En krise, enten den handler om helse eller økonomi, kan lett spre seg og ha ringvirkninger over hele verden, med mindre vi iverksetter samkjørte og målrettede tiltak fra starten av.

Covid har også skapt økt global etterspørsel og et voksende marked for personlig verneutstyr som munnbind og plasthansker. Helsebekymringer har forståelig nok trumfet miljøhensyn med tanke på engangsplast. Samtidig har den økonomiske nedgangsperioden redusert produksjonen av plastemballasje i EU. Disse endringene kan påvirke EUs fremgang mot målene det satte seg før pandemien. En EEA-briefing som skal publiseres denne måneden, ser på hvilke følger Covid-19 har hatt for engangsplast i miljøet i Europa.

Nå som pandemien er inne i sitt andre år, representerer den ulike kriser avhengig av land. Land som har vaksinert en stor andel av befolkningen, har begynt å oppheve restriksjonene én etter én og nærmer seg en mer normal tilværelse. Nå som over 70 doser per 100 personer allerede er gitt, fokuserer EUs medlemsstater på den økonomiske krisen og gjenopprettingsplaner. Den økonomiske aktiviteten og forbruket er på vei opp igjen. Samtidig er helsekrisen fortsatt akutt i land med svært begrenset tilgang til vaksiner, noe som setter søkelyset på global ulikhet i en nært sammenknyttet verden.

Pandemien har også ført til økt refleksjon og handling med tanke på slik ulikhet. Rikere land eller de som i mindre grad er rammet av pandemien, har blitt oppfordret til å hjelpe andre med medisinske forsyninger, respiratorer og nå vaksiner. Sist måned forpliktet EUs ledere seg til å donere 100 millioner doser med koronavaksiner til trengende land. Dette ble fulgt av et løfte fra G7-lederne om å donere 1 milliard doser til lavinntektsland i 2021. Dessverre er disse tallene ennå ikke i nærheten av de 10 milliarder dosene som trengs ifølge WHO.

Ujevn fordeling av ressurser, følger og fordeler

Rapporten fra 2019 om globale ressursutsikter fra International Resource Panel bekrefter at bruken av naturressurser og de tilknyttede fordelene og miljøkonsekvensene er ujevnt fordelt mellom land og regioner. Høyinntektsland, inkludert EUs medlemsstater, fortsetter å forbruke betraktelig mer materialer og forårsake betydelig mer miljøskade enn gruppen av lavinntektsland.

Den nye handlingsplanen for sirkulær økonomi fra mars 2020 er hjørnesteinen av EUs innsats innen ressursbruk. Planen omfatter en lang rekke tiltak knyttet til produktdesign, sirkulære økonomiprosesser, mer bærekraftig forbruk og avfallsforebygging. Den krever og fastsetter tiltak i verdikjedene til sentrale produkter, inkludert elektronikk, data og telekommunikasjon, batterier, emballasje, plast, tekstiler, bygg og anlegg, mat, vann og næringsmidler. Den er dermed en av hovedkomponentene av European Green Deal (EUs overgripende respons på miljø-, klima- og sosioøkonomiske utfordringer) og er i høy grad retningsgivende for investeringer både i gjenopprettingen etter Covid og en bærekraftig overgang for den økonomiske modellen vår.

Den sosiale dimensjonen og styresett er nøkkelen til en bedre gjenoppbygging

I EEA har vi samkjørt innsatsen for å overvåke miljøet, jobbe for sirkularitet og identifisere mulige strategier og sirkulære forretningsmodeller rundt verdikjedene til disse sentrale produktene. Vi skal fortsette å støtte europeiske makthavere i forbindelse med verdikjedene til sentrale produkter og bidra til evalueringer av globale ressurser gjennom International Resource Panel. Etter hvert som økonomien kommer seg på fote igjen, kan vi lykkes med å gjenoppbygge på en bedre måte?

Oppnåelsen av bærekraftig ressursbruk i Europa og globalt krever fundamentale endringer i produksjons- og forbrukssystemene våre. Den reelle utfordringen handler ikke om å gjøre produksjonsprosesser mer effektive. Hvis vi skal oppnå reell og varig bærekraft, må vi også ta tak i sosial ulikhet. Dette er et spørsmål om styresett: Hvordan sikrer vi alle tilgang til ressurser og et rent miljø? EEA skal fortsette å ta opp den sosiale dimensjonen og spørsmålet om styresett i relevante evalueringer og politiske diskusjoner.