neste
forrige
elementer

Article

Vann i byen

Endre språk
Article Publisert 18.12.2012 Sist endret 11.05.2021
Photo: © Peter Bros Nissen | flickr.com
Befolkningsvekst, urbanisering og økonomisk utvikling gjør at etterspørselen etter ferskvann i urbane områder øker over hele Europa. Samtidig påvirker klimaendringer og forurensning også tilgjengeligheten av vann for bybefolkningene. Hvordan kan Europas byer fortsette å levere rent ferskvann til sine innbyggere?

I juli 2011 ble deler av København oversvømmet som følge av voldsomme nedbørsmengder. Byens avløpssystemer var ikke i stand til å håndtere alt regnvannet, som falt med en intensitet på opptil 135 mm i løpet av to timer. Og Københavns vannproblemer tok ikke slutt med det. Kort tid etter oversvømmelsene ble drikkevannet i store deler av byen forurenset som følge av reparasjonsarbeid på hovedvannledninger – en situasjon som vedvarte i flere uker. Mange andre byer opplever lignende typer vannrelaterte problemer.

Mer enn tre av fire europeiske borgere bor i urbane områder og får vannet sitt fra byenes vannforsyningssystemer. Omtrent en femtedel av alt ferskvannet som tas ut i Europa, går til offentlige vannforsyningssystemer og leveres dermed til husholdninger, bedrifter, hoteller, kontorer, sykehus, skoler og enkelte industrier.

Å sikre befolkningen en jevn tilførsel av rent vann er ikke en enkel oppgave. Vannforsyningssystemet må ta hensyn til en rekke faktorer, herunder befolknings- og husholdningsstørrelse, endringer i landarealers fysiske egenskaper, forbrukeratferd, behov knyttet til bestemte næringer (for eksempel reiselivsaktiviteter), vannets kjemiske sammensetning og logistiske hensyn knyttet til lagring og transport. Det må også håndtere utfordringer forbundet med klimaendringer, som kan omfatte uventede oversvømmelser, hetebølger og perioder med vannmangel.

For å avverge vannkriser i byene må vi forvalte vannressursene effektivt i alle ledd: fra offentlig vannforsyning til hvert enkelt bruksområde hos forbrukerne. Dette kan innebære at man reduserer forbruket, og at man finner nye måter å samle opp og bruke vann på. Vannforvaltning bør også i større grad bli en integrert del i den generelle bydriften, samtidig som det tas hensyn til særtrekkene ved det lokale miljøet.

Betale for vannet vi bruker

Fremskritt innen teknologi og nye systemer for prising har allerede bidratt til å redusere mengden vann som brukes i husholdningene, som typisk utgjør 60–80 % av vannet som leveres av de offentlige vannforsyningssystemene i Europa. Teknologiske forbedringer i husholdningsapparater som vaskemaskiner og oppvaskmaskiner har for eksempel bidratt til å redusere vannforbruket uten å kreve atferdsendringer eller økt bevissthet omkring vannproblematikken.

Andre vesentlige forbedringer kan oppnås gjennom endringer i bruken av vann til personlig hygiene, som i dag står for 60 % av vannforbruket i husholdningene. Det finnes vannbesparende innretninger for toalettsisterner som på en rimelig og enkel måte reduserer mengden vann som brukes med  en liter per spyling. I dusjsystemer kan små endringer som for eksempel det å tilføre luft til vannstrømmen, også gi vannbesparelser.

Som fastsatt i EUs rammedirektiv for vann kan det å knytte vannprisen opp mot volumet av vann som forbrukes, gi et insentiv til å bruke vann på en mer bærekraftig måte. I England og Wales bruker personer som har vannmålere i boligen sin, gjennomsnittlig 13 % mindre vann enn personer som ikke har vannmåler hjemme hos seg.

Gjenbruk av regnvann og gråvann

Bare 20 % av vannet som leveres via de offentlig vannforsyningene, blir faktisk forbrukt. De resterende 80 % føres tilbake til miljøet, hovedsakelig som behandlet avløpsvann. I byarealer med dekke av betong eller annet tett materiale ledes regnvannet som regel direkte til avløpsnettet der det havner sammen med kloakkvann. Dette hindrer nedbøren fra å trenge ned i jordsmonnet og lagres som grunnvann som vi kan nyttiggjøre oss på et senere tidspunkt. Det drenerte regnvannet og kloakkvannet passerer ofte gjennom renseanlegg før det slippes ut i elver, som regel langt borte fra byene. Med noen justeringer i de urbane vannsystemene kan både regnvann og mindre forurenset avløpsvann returneres til byens vannbrukere.

En slik endring består i å gjenbruke såkalt gråvann. Gråvann refererer til alt avløpsvann fra husholdningene som ikke er fra toaletter, for eksempel avløpsvann fra badekar, dusjer, håndvasker og kjøkken. Dette vannet kan behandles direkte på stedet eller brukes ubehandlet til formål som ikke krever drikkevannskvalitet, for eksempel spyling av toaletter.

Byene kan også samle opp regnvann fra takrenner eller gateløp, for deretter å bruke dette vannet til andre formål enn drikkevann, som spyling av toaletter, vasking av biler eller hagearbeid. Det kan også ledes direkte til et grunnvannsreservoar. Slike systemer kan installeres i boliger og bedrifter, og vil ikke kreve endringer i brukernes forbruksvaner. Det er også flere tiltak som kan iverksettes for å bedre vannforsyningen før vannet når fram til sluttbrukeren.

Ved å la vannet infiltrere jordsmonnet og akkumuleres i vannforekomster kan man beholde vannet i byen, noe som gir mange fordeler, for eksempel verdifulle rekreasjonsområder for innbyggerne som også kan bidra med en avkjølende effekt under hetebølger.

tap

(c) ABC Open Wide Bay | flickr.com

Redusere tap

Tapet av vann som følge av lekkasjer kan være betydelig. I Kroatia går nærmere 40 % av den totale vannforsyningen tapt under transport gjennom vannledningsnettet. Lekkasjer kan forebygges gjennom vedlikehold og fornyelse av vannledninger, men også gjennom bruk av ny teknologi. Eksempler på slik ny teknologi kan være sensorer som gjenkjenner og lokaliserer støy fra en lekkasje, eller enheter som bruker radiosignaler til å påvise tilstedeværelsen av rennende vann. Med disse teknologiene trenger ikke lenger de offentlige vannforsyningssystemene å være dimensjonert for den ekstra byrden som vanntap gjennom lekkasjer utgjør, når de skal dekke etterspørselen med begrensede vannressurser til rådighet. Fornying av vannledningsnettverkene kan imidlertid kreve betydelige infrastrukturinvesteringer.

Tid for handling

Hvis vi skal oppnå en mer bærekraftig bruk av byenes offentlige vannforsyninger, må vi ikke bare gjennomføre tiltak som dem som er beskrevet over, men også øke den generelle bevisstheten rundt vern av vannressurser.

Det finnes mange ulike kanaler som kan tas i bruk for å informere vannforbrukerne (dvs. innbyggere, bedrifter og turister): nettsteder, undervisningsprogrammer i skolene, brosjyrer fra kommunen og massemedier. Miljømerking av apparater og miljøsertifisering av for eksempel hoteller kan også spille en viktig rolle når det gjelder å øke bevisstheten og hjelpe forbrukerne å ta informerte valg om vanneffektivitet og vern av vannressurser.

En virkelig bærekraftig bruk av ferskvannsressursene våre kan ikke oppnås uten ytterligere forbedringer i bærekraften av vår urbane vannbruk.

Permalinks

Geographic coverage

Temporal coverage

Topics

Dokumenter handlinger