Vannet som spises opp – irrigasjonslandbrukets bakside

Mat er uløselig forbundet med menneskers velvære. I tillegg til at god mat er viktig for helsen vår og for gleden vi føler ved å spise, har landbruksproduksjonen en avgjørende rolle som kilde til inntekter både for enkeltmennesker og for den generelle økonomien.

Men matproduksjon krever også mye vann – som er en like livsviktig ressurs. Landbruket står for 24 % av vannuttaket i Europa, og selv om det kanskje ikke høres mye ut sammenlignet med de 44 % som går med til vannkjøling innen energiproduksjon, har det en mye større innvirkning på vannreservene. Der nesten alt kjølevann tilbakeføres til en vannforekomst, skjer det samme ofte bare med en tredel av vannet fra landbruket.

Vannbruken i landbruket er dessuten ujevnt fordelt. I noen regioner i Sør-Europa står landbruket for mer enn 80 % av vannuttaket. Det høyeste vannuttaket forekommer som regel om sommeren når tilgangen på vann er lavest, noe som forsterker de negative konsekvensene ytterligere.

EEAs nye rapport, "Water resources across Europe — confronting water scarcity and drought", beskriver de alvorlige konsekvensene av overdrevent uttak. Overutnyttelse av ressurser øker risikoen for alvorlig vannmangel i tørre perioder. Det medfører også nedsatt vannkvalitet (ettersom miljøgiftene blir mindre fortynnet) og risiko for inntrenging av saltvann i grunnvannet i kystnære strøk. Økosystemene i elver og innsjøer kan også bli kraftig berørt ved at planter og dyr skades eller dør når vannstanden synker eller vannforekomster tørker helt ut.

Resultatene er synlige i mange regioner i Sør-Europa. For eksempel:

• I Konya-området i Tyrkia har vannuttaket for irrigasjonsformål – mye av det fra ulovlige brønner – ført til at landets nest største innsjø, Tuz, har krympet betraktelig.
• På den greske Argolid-sletten gir klorforgiftning som følge av saltvannsinntrenging synlige utslag i form av brennskader og tap av blader. Brønner har tørket ut eller blitt tatt ut av bruk på grunn av den høye saltholdigheten.
• På Kypros gjorde den alvorlige vannmangelen i 2008 det nødvendig å importere vann med tankskip, kutte i vannforsyningen til husholdninger og øke prisene kraftig.
  

Feilslåtte insentiver

Det er ingen tvil om at vannbruken i landbruket er i ferd med å bli ikke-bærekraftig i enkelte deler av Europa, noe som tyder på at regulerings- og prismekanismene ikke har klart å styre etterspørselen på en effektiv måte.

Bønder velger å ta i bruk vannintensive irrigasjonsmetoder på grunn av produksjonsøkningene dette gir. I Spania står de 14 % av landbruksarealet som er irrigert, for mer enn 60 % av den samlede landbruksproduksjonen

Det er imidlertid opplagt at bøndene bare vil velge å irrigere dersom økningen i produksjonen veier opp for kostnaden ved å installere irrigasjonssystemer og ta ut store mengder vann. I så henseende har de nasjonale og europeiske retningslinjene skapt uheldige insentiver. Bøndene betaler sjelden den fulle ressurs- og miljøkostnaden forbundet med større, offentlig forvaltede irrigasjonssystemer (spesielt når lovgivning som forbyr eller legger begrensninger på vannuttaket, ikke blir effektivt håndhevet). Og inntil nylige reformer ble gjennomført, fungerte EUs subsidier ofte som et insentiv til å velge vannintensive dyrkningsmetoder.

Omfanget av vannbruken som følger av dette, kan virke urovekkende. WWF analyserte irrigasjonen av fire avlinger i Spania i 2004 og fant at nærmere 1 milliard m³ vann gikk med bare til overskuddsproduksjon i forhold til EUs kvoter. Det tilsvarer det private forbruket til over 16 millioner mennesker.

Klimaendringene vil sannsynligvis bare forverre situasjonen. For det første vil tørrere somre legge større press på vannressursene. For det andre har EU og medlemsstatene forpliktet seg til at biodrivstoff skal stå for 10 % av transportsektorens drivstofforbruk innen 2020. Hvis det økende behovet for bioenergi møtes ved bruk av første generasjons energiavlinger, vil bruken av vann i landbruket øke.

Veien videre

Det irrigerte landbruket spiller en viktig rolle for både den lokale og nasjonale økonomien i deler av Europa. I enkelte områder vil en stans i irrigasjonen kunne medføre store økonomiske problemer og at landområder blir forlatt. Bruken av vann i landbruket må derfor gjøres mer effektiv, ikke bare for å sikre at det finnes tilstrekkelig med vann til irrigasjon, men også av hensyn til lokalbefolkningen, miljøet og andre økonomiske sektorer.

Vannprising er kjernemekanismen for å skape insentiver til å redusere vannbruken til et nivå som balanserer hensynene til de økonomiske, miljømessige og sosiale målene i samfunnet. Forskningen viser at bøndene vil redusere bruken av irrigasjon eller treffe tiltak for å gjøre vannbruken mer effektiv dersom prisen gjenspeiler den reelle kostnaden, ulovlig uttak av vann blir effektivt slått ned på og vannet blir betalt etter mengde. Nasjonale subsidier og EU-subsidier kan gi ytterligere motivasjon til å ta i bruk vannbesparende teknikker.

Når disse insentivene er på plass, vil bøndene kunne velge blant et bredt spekter av teknologier, praksiser og avlinger med sikte på å redusere vannbruken. Myndighetene spiller en avgjørende rolle ved å gi informasjon, råd og opplæring som sikrer at bøndene har kjennskap til mulighetene som finnes, og støtte til videre forskning. Det bør særlig fokuseres på å sikre at innføringen av energiavlinger som oppfyller biodrivstoffrelaterte mål, bidrar til å redusere etterspørselen etter vann i landbruket snarere enn å øke den.

Og endelig, når de nødvendige tiltakene er truffet for å redusere etterspørselen, kan gårdsbrukene også utnytte mulighetene for å ta i bruk alternative kilder. På Kypros og i Spania har man for eksempel brukt behandlet avløpsvann til å irrigere avlinger med gode resultater.