Ikke i min bakgård — Internasjonal avfallstransport og miljøet

Det betyr ikke at avfallstransport ikke er regulert. Både FN og EU har strenge regler for hva som kan sendes hvor. På globalt plan er den internasjonale handelen med “farlig avfall” (avfall som kan utgjøre en potensiell fare for mennesker eller miljøet) regulert av FNs Basel-konvensjon.

Forbudet i denne konvensjonen har ikke blitt undertegnet av mange nok land til at forbudet gjelder globalt. EU har imidlertid restriksjoner på plass og tillater bare at "farlig avfall" eksporteres til "industriland" som har den nødvendige teknologien og en tilstrekkelig sikkerhets- og miljølovgivning. Et "industriland" er i disse restriksjonene definert som et medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

EUs langsiktige mål er at hver medlemsstat skal ta seg av sitt eget avfall på hjemmebane ("nærhetsprinsippet"). Transporten av farlig og problematisk avfall fra EUs medlemsstater ble imidlertid nesten firedoblet mellom 1997 og 2005, noe som tilsier at det er langt igjen til målet.

EUs retningslinjer, som fastsetter resirkuleringsmål, fører også til omfattende transport fra medlemsstater som ikke klarer å oppfylle målene i eget land. Avfallsvolumene på markedet holder kostnadene nede for land som Kina, som trenger billige råvarer. Så lenge avfallet ikke deponeres på bestemmelsesstedet og ikke inneholder farlige materialer, er det ansett som lovlig handel.

Europa har et lovverk som regulerer transport av farlig og problematisk avfall. Det trengs imidlertid ytterligere dokumentasjon på hvor effektivt lovgivningen reduserer presset på miljøet.

Elektronisk avfall, som betraktes som farlig avfall, er av stor betydning. I Afrika og Asia demonteres dette avfallet ofte uten bruk av personlig verneutstyr eller tiltak for å kontrollere forurensningen. Komponenter brennes ofte ute i det fri for å gjenvinne metaller, og askepartikler ladet med tungmetall og andre giftige stoffer blir sluppet ut, noe som fører til at mennesker eksponeres mere for disse, og økt forurensning av mat, jordsmonn og overflatevann.

Vi har ikke et klart bilde av situasjonen når det gjelder transport av elektrisk og elektronisk avfall (WEEE) i og utenfor EU, delvis fordi kodene for rapportering av transport av elektronisk avfall er uklare. Det er vanskelig å si om et TV eksporteres som bruktvare, som er akseptabelt, eller som avfall til deponering, som ikke er det. Generelt er eksport av WEEE fra EU til land som ikke er medlem i OECD, forbudt. Eksport av et TV som fortsatt virker, er imidlertid helt akseptabelt.

Det finnes veldokumenterte eksempler på at forbudet ikke alltid respekteres. Det virker faktisk som om en betydelig andel av brukte TVer, datamaskiner, skjermer og telefoner som eksporteres til land utenfor OECD, er avfall kjøpt med henblikk på gjenvinning av komponenter og metaller som nevnt ovenfor.

Hvis EU ikke kan håndheve sitt eget forbud mot eksport av WEEE til land utenfor OECD, kan det undergrave ratifiseringen av forbudet på globalt plan etter Basel-konvensjonen.

Til tross for problemene med å finne, kontrollere og analysere data om avfall har Miljøbyrået i samarbeid med Europeisk emnesenter for ressurs- og avfallshåndtering utført en analyse av transporten av avfall fra EU til andre deler av verden.

Ved hjelp av europeisk handelsstatistikk kan vi anslå mengden, størrelsen og verdien på brukte elektroniske og elektriske produkter som sendes fra EU til andre regioner ( figur 1).

I 2005 ble over 15 000 tonn fargefjernsyn eksportert fra EU til afrikanske land. Bare i Nigeria, Ghana og Egypt ankom ca. 1 000 TVer hver dag. Den gjennomsnittlige verdien på eksporterte fargefjernsyn til Afrika er svært lav: for Afrika som helhet var prisen pr. enhet EUR 64, og gjennomsnittet var EUR 28 for de tre nevnte landene. Til sammenligning hadde TVene som ble omsatt i Europa, en gjennomsnittlig verdi på EUR 350.

Den lave enhetsverdien for TVene som ble sendt til Afrika, tyder på at mye av denne eksporten i realiteten består av brukte produkter, og mye av det er trolig avfall.

Disse tallene bare gjelder TVer, så den samlede eksporten av brukte datamaskiner, mobiltelefoner, CD‑spillere osv. til disse regionene, er nok ganske mye høyere. Dette tyder på at EU-forbudet mot handel med farlig avfall med land utenfor OECD, blir brutt.

Fig. 1 / Eksport av fargefjernsyn fra EU-25 til Afrika, Asia, Midtøsten, USA og andre europeiske land, 2005. Kilde: EEA.

Fra 1995 til 2007 ( figur 2) økte transporten av ufarlig avfall som papir, plast og metall fra EU også drastisk, for det meste til Asia, særlig Kina.

Mengdene papiravfall som ble eksportert til Asia, ble tidoblet. For plast er mengdene ellevedoblet og for metaller femdoblet. Avfallstransporten har også økt innenfor EU, men i langt mindre grad.

I 2007 ble like mye papiravfall sendt til Asia som fra ett EU-land til et annet. Det ble transportert større mengder metall innenfor EU enn til Asia. EU sendte imidlertid mer plastavfall til det asiatiske markedet enn innenfor EU‑området.

Fig. 2 / Utviklingen i transport av papiravfall som et eksempel på ufarlig avfall som eksporteres ut av og innenfor EU fra 1995 til 2007. Kilde: EEA.

I over ti år har prisen på råvarer vært svært høy, og dette har i sin tur økt verdien på sekundærråvarer gjenvunnet gjennom resirkulering.

Metall, papir, plast og annet avfall fra Europa mater den blomstrende økonomien i Asia, som har et behov som ikke kan oppfylles av ubrukt materiale.

EUs lovgivning (f.eks. emballasje-direktivet) krever at medlemsstatene oppnår visse resirkuleringsnivåer, og oppmuntrer dermed indirekte til å sende avfallet av gårde til resirkulering.

EUs krav om bestemte resirkuleringsmengder har ført til økende mengder resirkulerbart materiale på markedet. Mengdene "emballasjeavfall" av papir og papp som resirkuleres, økte f.eks. fra ca. 24 til 30 millioner tonn mellom 1997 og 2005. Mengdene plastemballasje som resirkuleres, økte fra ca. 10 til 14 millioner tonn i samme periode. Er dette bra for miljøet?

Bruken av resirkulert avfallsmateriale i stedet for ubrukt materiale er generelt bra for miljøet. For eksempel går det med bare halvparten så mye energi til å produsere ett kilo papir av resirkulerte materialer som av nytt råstoff. Aluminium produsert fra gjenvunnet aluminium kan bruke så lite som 5 % av energien som går med til dersom ubrukte materialer brukes.

Resirkulering bidrar derfor generelt til å redusere energirelaterte utslipp av CO₂ og andre miljøbelastninger.

Fordi vi ofte ikke vet hva som skjer med avfallet etter at det har forlatt Europa, kan vi ikke si om en individuell transport, og dermed transport generelt, er bra eller dårlig for miljøet.

Innenfor EU må transport av avfall over landegrensene med henblikk på deponering, i tillegg til "farlig og problematisk" avfall til gjenvinning, meldes til nasjonale myndigheter. Den "nasjonale" rapporteringen skal være svært detaljert. Et sammendrag av transportdata er imidlertid alt som sendes til Europakommisjonen, så oversikten på EU-plan er uklar.

Hvis mer detaljerte opplysninger, særlig om typen avfall som transporteres, ble rapportert, ville oversikten bidra til en mye bedre vurdering av de miljømessige og økonomiske konsekvensene av denne transporten. Det kunne bidra til å avgjøre om avfallstransporten drives av bedre behandlingsalternativer, større kapasitet eller effektiv prising.

Vi ville få en bedre forståelse av hvilken rolle lavere standarder, manglende lovgivning og dårlig håndhevelse spiller som drivkrefter for transporten til utviklingsregioner. Vi ville også få et klarere bilde av den lovlige transporten på EU-plan og dermed en bedre indikasjon på den illegale transporten.

Fordi denne typen rapportering allerede foregår på nasjonalt plan – mange land utarbeider allerede mer detaljert nasjonal statistikk for import og eksport av avfall – ville økt rapportering ikke øke byrden på medlemsstatene i noen nevneverdig grad.