Klimafinansiering: veien til et klimarobust lavkarbonsamfunn i Europa

Europa er nødt til å foreta betydelige investeringer for å redusere klimaendringene og tilpasse seg dem. Det er store variasjoner i anslagene over hvilke summer det faktisk er snakk om, avhengig av omfang, størrelsesorden og metode, men det dreier seg om beløp på inntil flere hundre milliarder euro årlig. Sammenlignet med finanssystemets samlede finansieringskapasitet er disse investeringsbehovene relativt beskjedne. Men til tross for finanssystemets enorme kapasitet, dekker det ennå bare en liten del av investeringsbehovet.

De største utfordringene når det gjelder å fremme klimavennlige investeringer, er blant annet å overvinne eksisterende hindringer og fastlåste ordninger i finanssystemet som forlenger og fremmer ikke-bærekraftige aktiviteter, og å omdirigere midler til initiativer som fremmer klimarobusthet og reduserer klimagassutslippene. For å få til effektive tiltak som i sin helhet henger sammen, må vi ta systematisk tak i investeringsbehovene på alle nivåer – både på europeisk, nasjonalt og lokalt plan. Sammenhengende, fullstendige opplysninger om klimarisiko fra bedriftenes side er en forutsetning for å kunne treffe informerte investeringsbeslutninger. I tillegg til økt åpenhet om klimarisiko vil også langsiktig planlegging og engasjement sende tydelige signaler til investorene.

Et av de globale målene i klimaavtalen som ble undertegnet i Paris i 2015, var å få alle finansstrømmene til å bidra til en klimarobust utvikling med lave utslipp. Dette målet ble også bekreftet av FNs klimaendringskonferanse i Marrakech i 2016.

I Ren energi-pakken som Europakommisjonen nylig la fram, bekrefter EU sin forpliktelse til å få i stand en overgang til et klimarobust lavkarbonsamfunn. Pakken har som mål å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 prosent og foreslår å øke ambisjonene om energieffektivisering til 30 prosent og fornybarandelen av energiforbruket til 27 prosent innen 2030. Den understreker også hvor viktig det er å investere i fornybar energi og de økonomiske fordelene denne overgangen vil føre med seg. Ifølge Europakommisjonen kan den foreslåtte pakken mobilisere inntil 177 milliarder euro i offentlige og private investeringer årlig fra og med 2021. Dette vil skape en vekst i BNP på inntil 1 prosent i løpet av neste tiår og skape 900 000 nye arbeidsplasser.

EU gjennomfører generelt politikken og målene gjennom strategier og konkrete tiltak i medlemsstatene, også gjennom de nasjonale strategiene for lavkarbonutvikling. En foreløpig vurdering av disse strategiene EEA har foretatt, viser store variasjoner både når det gjelder hvor omfattende de er, hvor gjennomgripende de er, og hvilket ambisjonsnivå de har. De inneholder svært begrensede opplysninger om finansieringsbehov og planer for hvordan investeringene kan omdirigeres. Videre er det mange strategier som ikke har noen langsiktig nasjonal visjon i tråd med EUs avkarboniseringsmål. Dessuten har mange land også vedtatt nasjonale tilpasningsstrategier og handlingsplaner, men opplysninger om hvordan de skal finansieres, er ofte ikke tilgjengelig. For å øke investorenes tillit, bør strategiene for lavkarbonutvikling og nasjonale tilpasningsplaner utfylles med nasjonale strategier for klimafinansiering.

Investeringer i offentlig sektor vil ikke alene være nok til å finansiere denne overgangen, men det vil kunne bidra til å mobilisere privat kapital, noe som vil være av uvurderlig betydning for å få dreid investeringene i ønsket retning i nødvendig omfang. Minst 20 prosent av EUs budsjett for 2014–2020 er øremerket klimarelaterte tiltak. EUs ferske beslutning om å utvide og styrke Det europeiske fond for strategiske investeringer og den nylig nedsatte høynivågruppen for bærekraftig finansiering er også viktige skritt på veien mot å bygge et finanssystem som fremmer en bærekraftig utvikling i Europa.

Strategiene for klimafinansiering krever at ulike interessenter trekkes inn – både offentlige og private – på alle nivåer, også lokalt. I tillegg må finanssystemet utvikles slik at det tar hensyn til ulike typer behov og ulike kilder.

En del kommuner har allerede funnet nyskapende måter å finansiere sine tiltak på, ved å kombinere ulike finansieringskilder eller utvikle nye, som for eksempel folkefinansiering og grønne obligasjonslån. Ifølge vår kommende rapport er det imidlertid fortsatt mange kommuner som synes det er vanskelig å skaffe finansiering til klimatilpasningstiltakene. Mangelen på kapasitet og ekspertise når det gjelder å finne fram til finansieringskildene og søke den mest hensiktsmessige typen finansiering, er en av de viktigste utfordringene. Videre er det mange finansielle beslutningstakere som fortsatt ikke ser klimatilpasningstiltak som ”lønnsomme investeringer”.

Økt bevissthet om klimarisikoer og fordelene ved tilpasningstiltak (for eksempel økt livskvalitet og økt kvalitet på omgivelsene der slike tiltak iverksettes) kan føre til endringer i synet på hva som anses å være en god investering.

Klimafinansering spiller en avgjørende rolle for at vi skal få i stand den nødvendige overgangen i Europa. Derfor skal EEA se nærmere på forholdet mellom nåværende og framtidige reduksjons- og tilpasningstiltak på den ene siden, og finansierings- og skatte-/avgiftssystemene på den andre siden. En bedre forståelse av dette forholdet er en forutsetning for å fjerne hindringene for klimafinansiering og for å styre midlene mot tiltak som understøtter skiftet og bidrar til en klimarobust lavkarbonøkonomi. Vi kommer til å dele funnene våre gjennom hele 2017.

Hans Bruyninckx
EEAs administrerende direktør

Lederartikkel publisert i EEAs nyhetsbrev 04/2016, desember 2016