neste
forrige
elementer

Landbruk – innledning

Endre språk
Side Sist endret 23.11.2023
4 min read
Landbruksnæringen er en av de største arealbrukerne i Europa og påvirker derfor landskapet i landdistriktene. Den har både direkte og indirekte innvirkning på miljøet og er selv avhengig av naturressursene.

_DGP5161_2.jpg

More photos

Landbruket spiller en viktig rolle for arealbruksmønstrene i EU. Gressmark og dyrket mark utgjør til sammen 39 prosent av Europas arealdekke (EEA, 2017a). Landbruket er storforbruker av naturressurser og har et komplekst forhold til miljøet (OECD, 2017). Følgende data gjenspeiler landbrukets utvikling og innvirkning i EU:

  • Rundt 94 prosent av ammoniakkutslippene i Europa stammet fra landbruket i 2015, hovedsakelig fra aktiviteter som lagring og spredning av husdyrgjødsel og bruken av nitrogengjødsel.
  • CO2-utslippet fra torvmyr som dreneres for jordbruksformål utgjør 100,5 Mt CO2 per år, mens det for skogbruksformål er 67,6 Mt CO2. Med totale utslipp på 173 Mt CO2 fra drenerte arealer har EU det nest største utslippet av CO2 fra torvmyr (etter Indonesia) (Berge et al., 2017).
  • Irrigasjon gjør at landbruket belaster de fornybare vannressursene i vesentlig grad. I høysesongen står landbruket for over 50 prosent av det totale vannforbruket i Europa.
  • Landbruk er en av hovedkildene til nitrater i overflatevann og grunnvann. I flere områder i Europa, ofte der det drives intensivt jordbruk, er nitratkonsentrasjonene fortsatt for høye.
  • Rundt 9 prosent av landbruksarealet ligger i Natura 2000-områder – EUs nettverk av verneområder.
  • Landbruket bidrar med 25 millioner tonn oljeekvivalenter (12,3 prosent) til produksjon av fornybar energi (2015), som er en økning på 15 prosent fra 2013 til 2015 (DG AGRI, 2017).
  • Landbruket er en iboende del av matsystemene, og utvalget av mat som produseres i EU, er mangfoldig.
  • EU er i all hovedsak selvforsynt med de fleste landbruksbaserte primærråvarer. EU er også den største enkelteksportøren av landbruksbaserte næringsmidler, herunder bearbeidede (Europakommisjonen, 2016a).

 

To av de største utfordringene landbruket i Europa står overfor, er klimaendringene (EEA, 2017c) og arealbeslag, altså omregulering av arealer til for eksempel bolig- og infrastrukturformål (EEA, 2017a). Klimaendringene krever tilpasning av avlingene, forårsaker ekstremværhendelser (for mer informasjon om klimatilpasning, se EEAs arbeid på området eller Climate-ADAPT-plattformen) og krever derfor en gjennomgripende risikohåndtering. Arealbeslag fører til reduksjon av landbruksarealene i mange områder.

Nøkkeltrender

Til tross for at utviklingen i landbruket avhenger av mange faktorer og regionale variasjoner, ser man enkelte nøkkeltrender på europeisk plan. Andelen som landbruksarealene utgjør av totalarealet, minker og næringen påvirkes av arealbeslag, altså nedbygging av landbruksarealer. Uavhengig av dette er antall gårdsbruk på vei ned, mens den gjennomsnittlige størrelsen på gårdsbrukene øker.

Alle disse tre faktorene – arealbeslag, intensivering og ekstensivering – fører til at landbruksarealer med høy naturverdi går tapt, og at bestandene av fugl i jordbrukslandskapet reduseres.

De senere år har landbruksnæringen i stadig økende grad blitt rammet av ekstremværhendelser. Hagl, kraftig nedbør, flom og tørke som følge av klimaendringene har ført til reduserte avlinger (EEA, 2017c).

Politisk kontekst

EUs felles landbrukspolitikk (CAP) har stor innvirkning på utviklingen av landbruksnæringen (se Köster, 2010). Helt siden den felles landbrukspolitikken ble innført tidlig på 1960-tallet, har den hatt en viktig økonomisk dimensjon. I løpet av de siste 50 årene har det likevel vært en forskyvning når det gjelder typen subsidier, og en utvikling fra en primært sektororientert politikk til en mer integrert politikk for distriktsutvikling med strukturelle tiltak og miljøordninger for landbruket. Den felles landbrukspolitikken har nå to hovedsøyler: søyle 1 som dekker direkte utbetalinger til gårdbrukere og markedsintervensjoner, og søyle 2 som støtter distriktsutviklingsprogrammer.

For perioden 2010–2014 utgjorde EU-subsidiene gjennomsnittlig over 35 prosent av faktorinntekten i landbruket[1] og 28 prosent av de direkte utbetalingene til gårdbrukerne. Disse tallene varierte fra over 90 prosent (subsidier totalt) og ca. 45 prosent (direkte utbetalinger) i Slovakia til henholdsvis ca. 15 og 12 prosent i Nederland (EPRS, 2017). Europakommisjonens forslag til regelverk for den felles landbrukspolitikken etter 2020 ble kunngjort i juni 2018. Det tilstreber en høyere vektlegging av resultater med hensyn til bidrag til oppnåelse av miljø- og klimamålene og -ambisjonene.

Landbruksproduksjonen omfattes også av andre regelverk, både i EU og internasjonalt, og enkelte av disse, som nitratdirektivet og vannrammedirektivet, gjenspeiles allerede i utformingen av den felles landbrukspolitikken. I tillegg har for eksempel energi- og klimapolitikken drevet fram en økning i produksjonen av energivekster i løpet av de siste ti årene (OECD/FAO, 2017).

Videre spiller landbruket en viktig rolle for å nå målene i EUs strategi for biologisk mangfold og FNs bærekraftsmål.

EEAs aktiviteter

EEA samarbeider med andre EU-organisasjoner, for eksempel om utarbeidelsen av det felles settet med miljøindikatorer i landbruket (AEI). EEA-data brukes til overvåking og vurdering av den felles landbrukspolitikken, for eksempel som grunnlag for utarbeidelsen av visse såkalte kontekstindikatorer. Med utgangspunkt i sin interesse i jordobservasjonsprogrammet Copernicus utforsker EEA mulighetene for å bruke Copernicus til miljøvurderinger av landbruket i større grad. EEA prøver også å oppfylle landbrukets behov for jordobservasjonsdata og -produkter, for eksempel for bruk i presisjonsteknologi i landbruket.

I tillegg til et nært samarbeid med de andre EU-organisasjonene samarbeider EEA også med de nasjonale referansesentrene for miljø og landbruk. Disse sentrene utgjør en iboende del av EEAs europeiske nett for miljøinformasjon og miljøobservasjon (Eionet), som de 39 EEA-landene er representert i, og det skapes synergier fra arbeidet til andre internasjonale organisasjoner, som Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). EEA samarbeider dessuten med forskningsmiljøer og ekspertpaneler, for eksempel med prosjektgrupper under Horisont 2020-programmet.

 

Nye publikasjoner

Den nye EEA-rapporten «Food in a green light» drøfter matproduksjon og -forbruk i et matsystemperspektiv.

 



[1] Faktorinntekten i landbruket er den inntekten som tilfaller produksjonsfaktorene (areal, kapital, arbeidskraft), uten hensyn til om de eies eller leies. Den representerer den samlede verdiskapingen i en driftsenhet i landbruket som driver produksjon, og defineres som produksjonsverdi minus variable kostnader, avskrivning og skatter og avgifter på produksjon, pluss produksjonssubsidier. (Basert på DG AGRI, 2017)

Permalinks

Geographic coverage

Dokumenter handlinger