Mot global bærekraftighet

Det er motiverende å se denne globale og omfattende forpliktelsen til bærekraftighet. Anerkjennelse av at bærekraftig utvikling er både en utfordring og en nødvendighet for u- og i-land, og det er unektelig et skritt i riktig retning.

I denne sammenhengen er det generelle målet til EUs 7. miljøhandlingsprogram på linje med SDG-ene: «I 2050 lever vi godt innenfor planetens økologiske begrensninger». Et betydelig antall forholdsregler er iverksatt i EU for å oppnå dette målet. Økonomien og miljøets globale natur gjør det imidlertid vanskeligere for land eller grupper av land å handle sammen (slik som EU) for å løse miljøproblemer på egen hånd. For eksempel, uavhengig av hvor de frigis, vil utslipp av drivhusgasser bidra til den globale konsentrasjonen i atmosfæren, ha innvirkning langt unna kilden – og potensielt langt inn i fremtiden.

Uten en global anstrengelse og overgang til bærekraftighet, risikerer vi å undergrave velferd og livskvalitet over hele planeten. Rapporten vår, «Det europeiske miljøet – tilstand og utsikt, 2015» (SOER 2015), viser at de nåværende forbruks- og produksjonsmønstrene paradoksalt nok forbedrer livskvaliteten vår – og samtidig setter den i fare.

Nærmer seg begrensninger

SOER 2015 påpeker også at det er indikasjoner på at økonomiene være nærmer seg de økologiske begrensningene som de er en del av, og at vi allerede opplever noen av effektene av fysiske og miljømessige ressursrestriksjoner. Tilgjengelige overslag antyder at totalt globalt forbruk overskrider planetens fornyende kapasitet med mer enn 50 %. Med andre ord, vi forbruker mer enn planeten kan produsere i en gitt periode uten å svekke produksjonskapasiteten.

Enkelte globale megatrender fremkaller ytterligere bekymring. I dag blir færre enn 2 milliarder av den globale befolkningen på 7 milliarder betraktet som middelklasseforbrukere. Innen 2050, forventes det at antall mennesker på planeten når 9 milliarder, med mer enn 5 milliarder som tilhører middelklassen. Veksten vil sannsynligvis forsterke global konkurranse om ressurser og sette ytterligere press på økosystemene.

Global materialbruk kan dobles innen 2030. Verdens etterspørsel etter både energi og vann beregnes til å øke med mellom 30 % og 40 % i løpet av de neste 20 årene. På lignende måte anslås det at total etterspørsel på mat, fôr og fibrer vil øke med omtrent 60 % fra nå til 2050.

Økende ressursmangel og økt konkurranse fører til bekymringer om sikker tilgang til forsyninger av viktige ressurser. Økende bekymringer om mat-, vann- og energisikkerhet har bidratt til transnasjonale kjøp av mark de siste 5 til 10 årene, primært i u-land.

Europa og global bærekraftighet

EU er en viktig global deltaker som produsent og forbruker. De fleste europeiske lands økologiske fotspor overskrider eget tilgjengelig biologisk produktivt område, eller «biokapasitet». Dessuten, gitt EUs handel med resten av verden, merkes en betraktelig del av miljøpresset som er knyttet til forbruk i EU utenfor EUs territorium. Videre har andelen av det miljømessige fotavtrykket av EU-etterspørsel som utøves utenfor EUs grenser økt i løpet av det siste tiåret for land-, vann- og materialbruk, samt for luftutslipp.

I senere år har globale miljøproblemer blitt sett i sammenheng med vendepunkter, begrensninger og mangler. Dette synssettet har ikke blitt gjenspeilt i samfunn, økonomier, finanssystemer, politisk ideologi eller kunnskapssystemer, som ennå ikke opererer med tanke på planetens grenser eller begrensninger. Planeten har imidlertid begrensede mengder nøkkelressurser, slik som vann og land.

I et globalt økonomisk system, som er bundet av begrensede ressurser og som står ovenfor økende global etterspørsel og miljømessig nedbrytning, er en ressurseffektiv grønn økonomi det eneste levedyktige alternativet. En overgang til grønn økonomi medfører fundamentale endringer av måten vi produserer og forbruker varer og tjenester, bygger byer, transporterer personer og varer, dyrker mat og så videre.

Retningslinjer som streber etter å gjøre økonomien grønnere behøver ikke ses som hindre eller kostbare. Tvert imot kan de gjøres om til muligheter. Mange økonomiske sektorer i Europa har klart å redusere materialetterspørsel og utslipp eller har brutt koblingen mellom økonomisk vekst og utslipp. For eksempel vokste miljøindustrisektoren med mer enn 50 % fra 2000 til 2011. Det er en av få økonomiske sektorer i EU som har blomstret siden økonomikrisen i 2008.

På lignende måte kan befolkningsvekst og økt konkurranse for ressurser også vurderes som krefter som tvinger fram nødvendige systemendringer. For å imøtekomme dem, kan vi begynne å bygge arealplanlagte byer over hele verden, med nøkkelsystemer, slik som energi, mobilitet og transport, som ikke utøver press på naturlig kapital og er så nært «null karbon» og «null avfall» som mulig.

Hans Bruyninckx
Administrerende direktør for Det europeiske miljøbyrået

Lederartikkel publisert i utgavenr. 2015/3 av nyhetsbrevet fra Det europeiske miljøbyrået, september 2015