Generelle konklusjoner

Situasjonen i: Mål Målindeks (år) Framskritt 1990=100 1985 1990 1995 KLIMAENDRING UNFCCC-mål: stabilisere CO2-utslippene på 1990-nivå innen 2000 («før Kyoto»). Se teksten for målene fra Kyoto. CO2-utslipp Vest-Europa 97 100 97 100 (2000) Målet nådd, se tekst Sentral- og Øst-Europa .. 100 80 100 (2000) Målet nådd Europas nye, uavhengige stater .. 100 81 100 (2000) Målet nådd NEDBRYTING AV OZONLAGET I STRATOSFÆREN KFK-produksjon KFK11, 12, 113, 114, 115 mht. ozonnedbrytende effekt. Mål: utfasing av KFK innen 01.01.95, med unntak for bruk og produk-sjon som er nødvendig for å dekke grunn-leggende behov i utviklingsland. Verdi i 1996: 12. EU 160 100 11 0 (1995) Målet nådd FORSURING SO2-utslipp Mål iht. den annen svovelprotokoll under CLRTAP. Vest-Europa 119 100 71 60 (2000) Vil sannsynligvis nås Sentral- og Øst-Europa 118 100 66 70 (2000) Målet nådd Europas nye, uavhengige stater 131 100 62 90 (2000) Målet nådd NOx-utslipp Mål iht. den første NOx-protokollen under CLRTAP: stabilisering på 1987-nivå, EU-mål -30 % i forhold til 1990-nivå. Vest-Europa 93 100 91 70 (2000) Vil nok ikke bli nådd Sentral- og Øst-Europa 104 100 72 105 (1994) Målet nådd Europas nye, uavhengige stater .. 100 67 99 (1994) Målet nådd VOC-utslipp Mål iht. VOC- protokollen under CLRTAP, ekskl. naturlige utslipp. Vest-Europa 97 100 89 70 (2000) Vil nok ikke bli nådd Sentral- og Øst-Europa - 100 81 70 (1999) Vil nok ikke bli nådd Europas nye, uavhengige stater - 100 70 70 (1999) Målet nådd

Merk: Data foreligger bare for 4 av de nye, uavhengige statene i Europa (Hviterussland, Moldova, Den russiske føderasjon og Ukraina). CLRTAP = UNECE-konvensjonen om langtransportert, grenseoverskridende luftforurensning. Selv om denne evalueringen gjøres for hele området, gjelder målene bare for de land som er part i konvensjonene.

Til tross for de framskritt som er gjort, som vi ser av tabell 2, må utslipp av flere stoffer reduseres ytterligere om allerede omforente mål og planlagte nye mål skal oppfylles. Mesteparten av utslippsreduksjonene så langt skyldes endringer i økonomiske forhold og tiltak rettet mot store kilder innen industri- og energisektoren. Med unntak av bly fra bensin har det vært mindre framgang å spore når det gjelder utslipp fra diffuse kilder som transport og jordbruk, som av natur er vanskeligere å få under kontroll og som krever bedre samkjøring av miljøpolitikken og politikken på andre områder.

klimaendring

Selv om det har vært en viss reduksjon i utslippene av drivhusgasser (CO₂-utslippene gikk i Europa sett under ett ned med 12 % og i Vest-Europa med 3 % fra 1990 til 1995), skyldes mye av dette økonomiske endringer som nedbyggingen av tungindustrien i Øst-Europa og overgangen fra kull til gass i kraftproduksjonen i enkelte vesteuropeiske land.

Energiforsyningen er den enkeltsektoren som bidrar mest til CO₂-utslippene (rundt 35 % i 1995). Industri, transport og husholdninger/ kommersiell sektor står for rundt 20 % hver.Bidraget fra transportsektoren er økende. Hva EU angår, indikerer det siste «business as usual»-scenariet fra EU-kommisjonen en økning på 8 % i CO₂-utslippene mellom 1990 og 2010, noe som står i sterk kontrast til dagens mål om en reduksjon på 8 % (for en samlet gruppe på seks klimagasser, inkludert CO₂) for Den europeiske union, som avtalt i Kyoto i desember 1997. Det vil helt klart bli behov for tiltak på alle plan som berører alle økonomiske sektorer dersom målet fra konferansen i Kyoto skal nås.

nedbryting av ozonlaget

Gjennomføringen av Montreal-protokollen og påfølgende utvidelser av denne har gitt en global reduksjon av produksjonen og utslippene av ozonnedbrytende stoffer med 80-90 %. Tilsvarende reduksjoner er gjennomført i Europa.

Fordi det fremdeles er store mengder ozonnedbrytende stoffer i den øvre atmosfære, vil det imidlertid gå mange tiår før ozonnivået i stratosfæren er gjenoppbygget. Dette understreker hvor viktig det er å redusere utslippene av resterende ozonnedbrytende stoffer (HKFKer, metylbromid) og sikre at eksisterende tiltak blir håndhevet for å framskynde gjenoppbyggingen av ozonlaget.

forsuring

Det har vært en viss framgang siden Dobris-rapporten når det gjelder å få kontroll over problemet med forsuring, hovedsakelig som et resultat av den pågående reduksjonen av svoveldioksidutslippene (50 % fra 1980 til 1995 for Europa sett under ett). Utslippene av nitrogenoksid og ammoniakk har falt med 15 %. For rundt 10 % av Europas landareal er imidlertid mengden sur nedbør fremdeles for høyt. Når det gjelder NO_x-utslippene fra transportsektoren, har miljøpolitikken ikke holdt tritt med den økte bruken av transportmidler – veksten i antallet og bruken av biler utligner gevinsten av tekniske forbedringer som økt bruk av renere motorer og katalysatorer i personbiler. På grunn av dette er transportsektoren blitt den største bidragsyteren når det gjelder utslipp av nitrogenoksid. Det store vekstpotensialet innen privat transport i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa vil trolig forverre dette problemet.

bakkenær ozon og sommersmog

Til tross for økende trafikknivåer i hele Europa var det en vesentlig reduksjon (14 %) i utslippet av ozonproduserende stoffer i Europa sett under ett fra 1990 til 1995 takket være en kombinasjon av kontrolltiltak innenfor ulike sektorer og økonomisk omorganisering i Øst-Europa. Sommersmog, som skyldes høye konsentrasjoner av bakkenær ozon, er likevel fremdeles et hyppig problem i mange europeiske land og utgjør en trussel både mot den menneskelige helse og mot vegetasjonen.

Ytterligere store reduksjoner i utslippene av NO_x og NMVOC på hele den nordlige halvkule må gjennomføres for å sikre noen vesentlig reduksjon av konsentrasjonene av bakkenær ozon. Annet trinn i No_x-protokollen av 1988 under UNECE-konvensjonen om langtransportert, grenseoverskridende luftforurensning (CLRTAP) vil være en multiforurensnings-, multieffektprotokoll som tar opp problemene fotokjemisk smog, forsuring og eutrofiering. Protokollen forventes å kunne vedtas i 1999 og vil sannsynligvis ta sikte på enda større utslippsreduksjoner. Utslipp fra den hurtig voksende transportsektoren, som står for det meste av No_x-utslippene i Europa og det meste av NMVOC-utslippene i Vest-Europa, vil bli spesielt vanskelige å kontrollere.

I Øst-Europa er industrien fremdeles den viktigste kilden til NMVOC-utslipp, men dette bildet kan bli endret med den forventede økningen innen transportsektoren.

kjemikalier

På grunn av det enorme antallet kjemikalier som er i vanlig bruk og mangelen på kunnskaper om hvordan de beveger seg gjennom- og akkumuleres i miljøet og deres innvirkning på mennesker og miljøet, er det ennå ikke helt klart hvilken trussel kjemikalier utgjør mot miljøet og den menneskelige helse.

Fordi det er vanskelig å vurdere toksisiteten ved mange potensielt skadelige kjemikalier (og blandinger av disse) som brukes eller slippes ut, tar noen av dagens kontrollstrategier sikte på å redusere «belastningen» av kjemikalier i miljøet (og dermed eksponeringen for dem) ved å fjerne dem eller redusere bruken og utslippene av dem. Nye instrumenter, som frivillige reduksjonsprogrammer og registre over giftige/forurensende utslipp, får stadig mer oppmerksomhet.

avfall

Samlet avfallsproduksjon er rapportert å ha økt med nesten 10 % fra 1990 til 1995. En del av den tilsynelatende økningen kan imidlertid komme av bedret avfallsovervåking.

I de fleste land domineres avfallshåndteringen fortsatt av den billigste løsningen, nemlig landfyllinger. Avfallsminimering og avfallsforebygging vinner stadig bredere aksept som mer ønskelige løsninger for avfallsforvaltning, men vi kan ennå ikke påvise noen samlet tendens i riktig retning. Resirkulering vil generelt lykkes bedre i land som har en sterk infrastruktur for avfallsforvaltning.

Prioritetene i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa omfatter blant annet forbedring av den kommunale avfallsforvaltning gjennom styrket kildesortering og forvaltning av landfyllingene, innføring av lokale resirkuleringstiltak samt gjennomføring av særlige lavkosttiltak for behandling og deponering.

biologisk mangfold

Det samlede presset på det biologiske mangfold som skyldes menneskelige aktiviteter (intensivt jordbruk, skogbruk, urbanisering og infrastrukturutvikling, i tillegg til forurensning) har generelt økt siden Dobris-rapporten ble utarbeidet.

Presset skyldes en ensartet forvaltning innen jordbruk og skogbruk, der driften i stadig større grad skjer i stor skala , landskapsfragmentering (som fører til isolasjon av naturlige habitater og arter), kjemikaliebelastning, vannforbruk, forstyrrelser og innføring av ikke-stedegne arter. Mange nasjonale og internasjonale naturverntiltak er lansert, men gjennomføringen har gått tregt. På lokalt plan har enkelte målrettede naturverntiltak hatt den ønskede virkning, men det har vært liten framdrift å spore når det gjelder et bærekraftig jordbruk.

Deler av Sentral- og Øst-Europa og Europas nye, uavhengige stater har store områder med relativt intakte skogområder og andre naturlige habitater. Imidlertid vil disse kunne trues av de belastningene som følger av den økonomiske utviklingen dersom ikke hensiktsmessige vernetiltak bygges inn i Miljøprogrammet for Europa, og i den nasjonale økonomiske utviklingspolitikken og i finansielle mekanismer . I denne forbindelse vil også utformingen av tiltredelsesavtalene for de landene som går inn i EU være viktig.

vann

EPE legger særlig vekt på en bærekraftig forvaltning av naturressursene i innsjøer, elver og hav, som alle fremdeles er truet. Selv om vannforbruket i løpet av siste tiår har vært stabilt eller til og med gått ned i en rekke vest- og østeuropeiske land, er det fremdeles potensiell vannmangel i mange land, særlig i tettbygdeområder. Lekkasjer fra vannledningsnettet og ineffektiv vannutnyttelse er fortsatt problemer mange steder.

Kvaliteten på grunnvannet - med virkninger for den menneskelige helse - trues av høye konsentrasjoner av nitrat fra jordbruket. Konsentrasjonen av plantevernmidler i grunnvannet ligger jevnt over EUs grense for maksimalt tillatte konsentrasjoner, og flere land rapporterer at grunnvannet er forurenset av tungmetaller, hydrokarboner og klorerte hydrokarboner. På grunn av den tiden det tar for det forurensende stoffet å komme ned i og gå gjennom grunnvannet, vil det ta flere år å forbedre grunnvannets kvalitet.

Generelt er ikke vannkvaliteten i Europas elver bedret siden 1990. Til tross for 40-60 % reduksjon av de fosforholdige utslippene i løpet av de siste fem årene - takket være tiltak innen industrien, behandling av spillvannet og økt bruk av fosfastfrie vaskemidler i husholdningene - er problemet med eutrofiering av elver, innsjøer, grunnvannsreservoarer og av vannet i kyst- og havområder fortsatt like stort som det som ble rapportert i Dobris-rapporten, med for høye konsentrasjoner av næringsstoffer mange steder.

Det drives fremdeles overfiske i mange hav i Europa, og flere arter er alvorlig truet. Dette understreker betydningen av EPEs innstendige formaning om snarest å gjennomføre et bærekraftig fiskeri.

jordforringelse

Jorderosjon og forsaltning utgjør fremdeles et stort problem mange steder, særlig rundt Middelhavet. Lite er oppnådd når det gjelder å beskytte jordsmonnet mot erosjon og utvasking, som er et annet område EPE vier særlig oppmerksomhet. Et stort antall kontaminerte områder trenger utbedring. Per i dag er 300 000 potensielt kontaminerte områder identifisert, hovedsakelig i Vest-Europa, og da særlig i områder med en lang tradisjon innenfor tungindustrien.

I Øst-Europa, som har et stort antall kontaminerte militærområder, trengs et bredere informasjonsgrunnlag for å fastslå omfanget av problemet.

bymiljø

Sentraliseringen av Europas befolkning øker fortsatt, og europeiske byer viser fortsatt tegn på miljøbelastning, med dårlig luftkvalitet, for høyt støynivå, trafikkopphopning, tap av grøntområder og forvitring av historiske bygninger og monumenter.

Selv om det har vært en viss bedring siden Dobris-rapporten (for eksempel når det gjelder luftkvaliteten i byene), er det flere grunner - særlig transportrelaterte - til at menneskets livskvalitet og helse stadig forringes. En positiv utvikling har vært byenes økende interesse for prosessen Lokal Agenda 21. Mer enn 290 byer har undertegnet Ålborg-charteret om bærekraftig utvikling i europeiske byer og tettsteder. Gjennomføringen av Lokal Agenda 21-retningslinjer og -instrumenter, som gir løfte om betydelige forbedringer som følge av samordnede lokale tiltak, ser ut til å bli det mest avgjørende for utviklingen i byene.

Industriulykker og naturkatastrofer

I tillegg til den konstante belastningen menneskets daglige aktiviteter utgjør, påvirkes Europas miljø av større menneske- eller naturskapte ulykker. Per i dag er data for slike ulykker bare tilgjengelig for enkelte områder på EU-plan, og enda færre data finnes for Sentral- og Øst-Europa og de nye, uavhengige statene i Europa. Rapporterte tilfeller viser at antallet industriulykker per virksomhetsenhet i EU er synkende.

Skader som skyldes oversvømmelser og andre naturkatastrofer med klimatiske årsaker øker i Europa, muligens som et resultat av menneskelig påvirkning som endringer av landskapet (inkludert «forsegling» av jorden under byområder og infrastrukturer), samt fra stadig hyppigere ekstreme værforhold.

SEKTORER

Evalueringen over viser at selv om noe av presset på miljøet er redusert, har ikke dette generelt ført til at miljøets tilstand eller kvalitet i Europa er bedret. I noen tilfeller skyldes dette en naturlig forsinkelse (i prosesser som nedbrytingen av ozonlaget i stratosfæren eller de økende fosforkonsentrasjonene i innsjøer). I mange tilfeller har imidlertid de tiltakene som er blitt iverksatt, vært for begrenset i forhold til problemets omfang og kompleksitet (f.eks. når det gjelder sommersmog eller plantevernmidler i grunnvannet).

Europeisk miljøpolitikk har tradisjonelt konsentrert seg om å kontrollere forurensningen ved kilden og verne særlige deler av miljøet. I den senere tid er det lagt større vekt på å integrere miljøhensynet i andre områder av politikken og fremme en bærekraftig utvikling.

Transport, energi, industri og jordbruk er de viktigste sektordrivkreftene som påvirker Europas miljø. Utviklingen av en miljøpolitikk og den faktiske gjennomføringen av denne varierer sterkt fra sektor til sektor. Industri- og energisektorene er forholdsvis godt dekket i så måte, men noen områder trenger fremdeles politisk oppmerksomhet (f.eks. energieffektivitet og fornybar energi). Jordbrukspolitikken er lite miljøanpasset, men er for tiden til vurdering. Situasjonen for transportsektoren er fremdeles ikke tilfredsstillende.

klimaendring, forsuring, sommersmog, biologisk mangfold, urbane problemer, kjemikalier, ulykker

Transport: Godstransporten på veiene i Europa har økt med 54 % siden 1980 (målt i tonn/km), passasjertransporten -med bil har økt med 46 % siden 1985 (passasjer/km, kun EU) og antall passasjerer transportert med fly har økt med 67 % siden 1985.

De miljøpolitiske retningslinjenes manglende evne til å holde tritt med veksten er tydeligere i transportsektoren enn i noen annen sektor. Trafikkorkene, luftforurensningen og støyen bare øker på. Inntil nylig ble vekst innen transportsektoren betraktet som en viktig forutsetning for økonomisk vekst og utvikling. Regjeringene har pålagt seg selv å utvikle den nødvendige infrastruktur mens miljøoppgavene har vært begrenset til en gradvis skjerping av kravene til drivstoff og utslippene fra det enkelte kjøretøy, samt bruk av miljøkonsekvensanalyser i trafikkplanlegging.

Rapporten viser at det i Europa er gjort visse framskritt når det gjelder slike begrensede målsetninger. Ikke desto mindre har den stadige utbyggingen av trafikk- og transportinfrastrukturer skapt en generell økning i transportrelaterte miljøproblemer og økt allmennhetens bevisstgjøring omkring dem. Dette har ført til at man stiller grunnleggende spørsmål ved forbindelsen mellom økonomisk utvikling og trafikkvekst.

I den senere tid er det blitt arbeidet for å begrense veksten i transportbehovet, oppmuntre til økt bruk av offentlige transportmidler og stimulere til nye bosettings- og produksjonsmønstre som reduserer behovet for transport. Dette skiftet mot et mer bærekraftig transportmønster vil ikke bli enkelt å gjennomføre, for det ligger et betydelig politisk kraftmoment bak den tradisjonelle tilnærmingen til utbyggingen av infrastrukturer, og offentlig transport taper i hele Europa terreng i forhold til privat transport.

klimaendring, forsuring, sommersmog, hav- og kystområder, urbane problemer

Energiforbruket, som er den viktigste drivkraften bak klimaendringer og en rekke luftforurensningsproblemer, har vært konstant høyt i Vest-Europa siden Dobris-rapporten.

Som et resultat av økonomisk omstrukturering har energiforbruket i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa gått ned med 23 % siden 1990, men det forventes å øke igjen så snart konjunkturene bedrer seg. Økt effektivitet i energiproduksjon og -forbruk er en forutsetning for en mer bærekraftig energipolitikk.

Relativt lave energipriser har motvirket energieffektivisering i Vest-Europa. I den senere tid er energiutnyttelsen bedret med ca. 1 % per år, mens BNP fremdeles øker med 2-3 % per år.

Det er et betydelig potensial for økt energiutnyttelse i Vest-Europa, særlig innenfor sektorene transport og husholdning, men erfaringer viser at så lenge prisene på fossilt brensel er lave, trengs kraftigere politiske virkemidler for å oppnå dette.

I Øst-Europa kan økonomisk tilnærming til Vest-Europa snu dagens tendens mot lavere energiforbruk og føre til ny vekst i utslippene av drivhusgasser og annen luftforurensning, særlig innenfor industri-, transport- og husholdningssektoren. Også her vil det sannsynligvis bli nødvendig med tiltak for å fremme økt energiutnyttelse i produksjonen og forbruket av energi.

klimaendring, stratosfærisk ozon, forsuring, sommersmog, kjemikalier, avfall, vann, hav- og kystområder, urbane problemer, ulykker

Industri: Industriens relative bidrag til problemene med klimaendring, forsuring, bakkenær ozon og vannforurensning har gått ned etter at Dobris-rapporten kom ut.

I Vest-Europa blir miljømålsetninger i stigende grad integrert i beslutninger som industrien tar, slik at industriens samlede utslipp til luft og vann reduseres. Dette er ikke vanlig i Øst-Europa, noe som understreker disse landenes behov for å ha hensiktsmessige forvaltningsstrukturer med tilstrekkelige ressurser for å gjennomføre og håndheve miljølovgivning, og for å få en mer gjennomgående bruk av miljøstyringssystemer innenfor den enkelte bransje. Man vil kanskje se et stort sprang framover på dette området når en vesentlig del av produksjonssystemene er fornyet.

I Europa har små og mellomstore bedrifter stor betydning for miljøet, og de har også et stort forbedringspotensial. Generelt sett er disse bedriftene ennå ikke underlagt effektive miljøtiltak.

klimaendring, stratosfærisk ozon, forsuring, kjemikalier, biologisk mangfold, avfall, vann, hav- og kystområder, jord

Jordbruk: Landbrukspolitikken i Europa var tidligere stort sett rettet mot en maksimering av matproduksjonen og opprettholdelse av gårdbrukernes inntekter. I den senere tid har landbrukspolitikken tatt større hensyn til miljøkrav og behovet for et bærekraftig jordbruk. Rapporten viser imidlertid at det fremdeles er langt igjen.

I Vest-Europa har matproduksjonen også i de siste fem årene økt som en følge av utviklingen av jordbrukets metoder. Bruken av f.eks. uorganisk gjødsel og plantevernmidler (målt i vekt aktivt stoff) har stagnert(selv om dette, som tidligere nevnt, ikke fører til noe øyeblikkelig forbedring i kvaliteten på grunnvannet), men vannforbruket har fortsatt å øke.

Med økt husdyrproduksjon, økt produksjon av husdyrgjødsel og økte utslipp av reduserte nitrogenholdige forbindelser, er eutrofiering blitt et stort problem i Nordvest-Europa og et økende problem i Sør-Europa. Naturlige habitater og det biologiske mangfold står mange steder under press fra et intensivert jordbruk og utbygging.

Enkelte land har begynt å legge forholdene til rette for et mer miljøvennlig landbruk, men miljøhensyn er fremdeles bare en liten del av Den europeiske unions Felles landbrukspolitikk (CAP). Gjennomføringen av GATT og reformer innen CAP kan føre til ytterligere rasjonalisering og spesialisering av jordbruket og brakklegging av enda større marginale arealer. Forholdet mellom brakklegging og brakkleggingens innvirkning på det biologisk mangfold er imidlertid ikke entydig.

I Øst-Europa blir strukturelle reformer, modernisering og diversifisering av landbruket fremdeles prioritert. Imidlertid er situasjonen så kompleks og usikker at det er vanskelig å foreta en generell vurdering av virkningen av denne utviklingen.

</head0