Alpene

– I går kom jeg tilbake etter å ha ledet en klatretur på Matterhorn i Sveits. Vi klatret opp Hörnli-ryggen, den berømte ruten som første gang ble klatret i 1865. Jeg tar den turen hver sommer. Disse mye brukte rutene blir stadig farligere, og flere er blitt stengt. Permafrosten, som har holdt fjellet sammen i hundrevis eller tusenvis av år, smelter. Den smelter om dagen og fryser om natten, og dette medfører at fjellet smuldrer opp. Grensen kryper stadig oppover — det merkes fra år til år.

Sébastien Montaz bor i Saint Gervais, en landsby i nærheten av Chamonix i Frankrike. Han vokste opp i de franske Alpene og er fjellfører og skiinstruktør, men han leder klatregrupper og skigrupper i hele alperegionen.

– Vanligvis skjer forandringer i fjellet sakte. Men her i Alpene ser vi forandringene nesten for hver årstid. Det har endret seg dramatisk siden jeg var guttunge, og hvem vet hvordan Alpene vil se ut når datteren min vokser til.

– I juni og juli de siste fem årene har det nesten ikke vært mulig å drive kombinert klatring der du klatrer på snø og is. I dag er det utrygt fra juni til slutten av september. I fjor vinter hadde vi den beste snøvinteren på ni år, men slike vintre er nå unntaket, forteller Sebastian.

Klimaendringene i Alpene har fått innvirkning både på permafrosten som holder fjellet sammen, og på snømengdene og snøkvaliteten. Isbreene trekker seg tilbake, og is- og snøbroene er i ferd med å forsvinne. De tradisjonelle rutene er blitt utrygge, og vi må finne nye ruter. Enkelte steder der vi brevandret for bare fem år siden, er nå totalt forandret. Isen er borte, og fjellet ligger bart.

Et europeisk ikon

Alpene er nærmest et ikon for Europa. Det er et av kontinentets fremste turistmål, men er mye mer enn det. Førti prosent av Europas ferskvann kommer fra denne fjellkjeden, og mange titalls millioner europeere i lavlandet får vannet sitt herfra. Ikke rart at Alpene noen ganger kalles “Europas vanntårn”.

Dette vannet er livsviktig ikke bare for de åtte landene i alperegionen, men også for store deler av kontinental-Europa. En ny EEA-rapport, “Regional climate change and adaptation — The Alps facing the challenge of changing water resources”, tar for seg konsekvensene av klimaendringene for vannforsyningen og etterspørselen etter ferskvann i de sentrale områdene av Alpene.

Alpene — et økosystem i endring

Normalt skjer forandringer i fjellene sakte, slik Sébastien Montaz bemerker. Men klimaet i Alpene har endret seg mye de siste hundre årene, og temperaturen her har steget med 2 °C, det dobbelte av verdensgjennomsnittet. Og som følge av dette, smelter isbreene. De har tapt omtrent halvparten av isvolumet siden 1850, spesielt siden midten av 1980-tallet.

Dessuten trekker snølinjen seg tilbake, og nedbørmønstrene (regn, snø, hagl og sludd) har også endret seg. Et stort antall små og mellomstore isbreer vil sannsynligvis være forsvunnet før første halvdel av århundret er omme. De områdene hvor det nå snør, vil i økende grad få vinterregn og dermed færre dager med snødekke. Dette vil få betydning for hvordan vannet akkumuleres i fjellene om vinteren og frigis om sommeren. Vi forventer altså mer avrenning om vinteren og mindre om sommeren.

Vannets kretsløp og klimaendringene

Om vinteren samler vannet seg opp og lagres som snø og is i isbreer, innsjøer, grunnvannsforekomster og i grunnen i Alpene. Deretter frigjøres det sakte når isen og snøen smelter om våren og sommeren, og renner ut i elver som Donau, Rhinen, Po og Rhône, som alle har utspring i Alpene. Dermed blir vannet tilgjengelig når tilførselen faller i lavlandet og etterspørselen er på det høyeste.

Dette fine vekselspillet mellom akkumulering og frigjøring trues nå av klimaendringene. Hvordan vil økosystemene i Alpene påvirkes av klimaendringene? Hvordan vil økosystemtjenestene endre seg? Hva kan vi gjøre?

En økosystemtjeneste under press

De alpine “vanntårnene” er ekstremt følsomme og sårbare overfor endringer i meteorologiske og klimatiske prosesser, i landskapet og i hvordan vi bruker vann. Slike endringer kan påvirke kvantiteten og kvaliteten på vannet som mange titalls millioner europeere er avhengige av.

Klimaendringene utgjør en alvorlig trussel mot den alpine ”vannsyklusen”. Med endringer i nedbørmønster, snødekke og isbreenes evne til å holde på vannet forventes endringer i måten vannet transporteres på. Dette betyr mer tørke om sommeren og flommer og jordskred om vinteren, og større svingninger i vanntilførselen året gjennom. I tillegg vil vannkvaliteten bli berørt.

Vannmangel og hyppigere ekstremhendelser i kombinasjon med stadig større etterspørsel etter vann (f.eks. til vanning i jordbruket og til turiststedene) vil skade økosystemtjenestene og økonomien. Husholdningene, landbruket, energiproduksjonen, skogbruket, turismen og trafikken på innlands vannveier vil alle lide. Dette kan forverre eksisterende vannressursproblemer og vil kunne føre til konflikter mellom brukere, både i alperegionen og andre steder. Særlig Sør-Europa vil kunne bli utsatt for hyppig tørke.

Vann, en ressurs som ofte tas for gitt, får ny verdi i et klimaendringsperspektiv.

På gatene i Wien

– Vannet vi får i Wien, har reist minst 100 km fra kildene i fjellene, sier dr. Gerhard Kuschnig, som er ansvarlig for vannkildeforvaltningen ved vannverket i Wien. Dr. Kuschnig befinner seg flere hundre kilometer fra der fjellføreren Sébastien bor. Men også han tenker på klimaendringene.

– I dag har vi ikke særlige problemer verken med kvantiteten eller kvaliteten på vannet, men vi vet ikke hvordan det blir i framtiden. Å takle klimaendringene betyr å takle usikkerhet. Vi må sørge for å stille de rette spørsmålene, legger dr. Kuschnig til.

To millioner mennesker i Wien og Graz og områdene rundt får vannet sitt fra en del av de østerrikske Alpene. Derfor er ferskvannskildene i regionen beskyttet ved lov. De vannførende lagene (berglag med tilstrekkelige porøsitet og permeabilitet til at vann kan strømme gjennom) i disse fjellområdene er ekstremt sårbare på grunn av den geologiske strukturen, klimaet og arealbruken, som til sammen påvirker kvaliteten og kvantiteten på vannet.

En av de viktigste utfordringene i forhold til klimaendringene er å beskytte kvantiteten og kvaliteten på ferskvannet. Høy vannkvalitet kan bare sikres på lang sikt ved å beskytte de arealene som vannet strømmer gjennom. Arealendringer, f.eks. nye dyrkingsmetoder og utbygging, vil påvirke vannets kvalitet og kvantitet. Wien har beskyttet vannkildene i de nærliggende fjellene i over 130 år og har gradvis kjøpt opp store arealer nettopp for å etablere verneområder. Vannbeskyttelsessonen dekker et område på 970 km² i Steiermark og Niederösterreich.

Vannets kretsløp

– Vannet renner ned gjennom de øverste berglagene, sirkulerer inne i fjellet, og når det støter på ugjennomtrengelige lag, danner det kilder. Deretter kommer det opp til overflaten igjen, forklarer dr. Kuschnig.

Tiden fra vannet infiltreres (kommer inn i grunnen) til det kommer opp av grunnen igjen etter en regnbyge, er meget kort. Ekstreme hendelser som store nedbørmengder eller hurtig snøsmelting mobiliserer store mengder sedimenter som påvirker vannkvaliteten. Ofte blir ikke de store sedimentmengdene filtrert ut i løpet av i den korte tiden det tar før vannet siver ut igjen. Sannsynligheten for ekstreme værhendelser øker med klimaendringene.

Klimaendringene

Endrede klimaforhold i regionen, f.eks. stigende temperatur, vil påvirke vannets tilgjengelighet og kvalitet direkte gjennom økt fordampning og endrede nedbørsmønstre. I tillegg påvirker klimaendringene vannressursene indirekte ved forandringer i vegetasjonen.

To tredeler av vernesonen er dekket av skog. I likhet med landbruket forvaltes skogene i regionen med tanke på å beskytte drikkevannet. – For tiden er vår største trussel i forbindelse med klimaendringene økt erosjon ettersom det truer skogene. Uten trær og et godt løvverk vil jordsmonnet vaskes bort, og det er jordsmonnet som renser vannet. Temperaturstigninger vil bety nye tresorter. Klimaendringene betyr usikkerhet, nye faktorer — og dét er alltid en risiko, sier dr. Kuschnig.

Tilpasningsaktiviteter og erfaringer

I mellomtiden er utdanning en viktig oppgave for vannmyndighetene. De siste 13 årene har lokale barn hatt tilbud om en ”vannskole”, der de har fått lære mer om betydningen av vannet og landskapet som sørger for det. Turer til kilder i fjellet tilbys regelmessig slik at elevene får en bedre forståelse av hvor vannet kommer fra. Informasjon er også viktig for landbrukssamfunnet høyt oppe i Alpene, som også har et ansvar for å verne områdene rundt kildene, særlig mot dyreekskrementer.

Vannverket i Wien er allerede involvert i en rekke prosjekter med andre aktører innen vannsektoren for å drøfte konsekvensene av og tilpasninger til klimaendringene. Ett eksempel er CC-WaterS, et prosjekt der 18 organisasjoner fra åtte land deltar med sikte på å dele erfaringer og drøfte felles tilpasningsstrategier.

Tilpasningspolitikk

– Politiske tiltak i forbindelse med tilpasninger til klimaendringene kommer ofte som svar på ekstreme værhendelser som har skapt et behov for handling, sier Stéphane Isoard, i Miljøbyråets arbeidsgruppe for sårbarhet og tilpasning.

– Hetebølgen i 2003 er et eksempel på dette. Vi må imidlertid allerede nå vurdere tilpasningsstrategier som er basert på mer systematiske analyser av sårbare regioner, sektorer og mennesker, og de må gjennomføres snart om de skal virke og være effektive i framtiden med tanke på å håndtere de uunngåelige konsekvensene av klimaendringene. Tilpasning til klimaendringene og vannressursrelaterte tiltak krever lokal styring innenfor en bredere regional, nasjonal og EU-ramme, sier han.

Et viktig element vil være effektiv nedbørfeltforvaltning over landegrensene. For eksempel har det hittil vært svært lite samarbeid landene imellom når det gjelder håndtering av situasjoner med vannmangel i nedbørfeltet til elver som har sitt utspring i eller får tilførsel fra Alpene. I denne prosessen kan EU bidra ved å forbedre vilkårene for samarbeid.

5 Vannrammedirektivet

6 Vannrammedirektivet